Min datter Ravina

I går satt jeg lenge og lot tankene komme og gå. Da tankene kom til Ravina hang det seg opp. Jeg er så bekymret for henne - og meg selv. Det går noen uhyggelige rykter her om at hvis du som avlstispe ikke får mange nok barn så samles du inn sammen med valpene til vinteren. Ravina var mitt eneste barn denne våren.

Ravina og meg.

Som enebarn har hun ikke hatt muligheten til å sosialiseres med andre reveunger slik naboungene har fått gjøre. Vi snakket ofte sammen, men jeg kunne se på henne at hun savnet noen på sin egen alder. Et hver enebarn gjør vel kanskje det?

Det er ikke lenge siden bonden kom og flyttet henne bort fra meg. Som han gjør hvert eneste år. Tar barna mine fra meg.

Ravina var livredd da han stakk revetangen inn i buret, grep om nakken hennes før han tok tak i halen og dro henne ut av buret. Jeg knurret til han og ba han slippe henne, men han overså meg. Jeg rakk akkurat å si til Ravina at det kom til å gå bra og at jeg elsker henne, før hun og bonden forsvant ut av rekken her jeg bor.

Min nydelige Ravina.

Jeg skal ikke la meg selv miste troen på at vi sees igjen, det orker jeg ikke å gjøre. Jeg trenger håpet om at ting skal bli bedre, selv om jeg innerst inne føler at ting bare kan bli verre....