Jeg heter Reve Enka og er tre år gammel. Jeg er mor til ni; tre jenter og en gutt født våren 2007, to gutter og to jenter født i 2008 og i år fikk jeg kun en valp; Ravina.
Jeg har lyst til å fortelle litt om hvordan mitt daglige liv er, slik at du kan prøve å sette deg inn i min situasjon.
Jeg bor ute i skogen, iallfall nesten. Jeg kan se trærne, lukte rådyrene og høre fuglene - men gresset har jeg aldri fått kjenne på. Ofte tenker jeg på hvordan den følelsen må være? Det lysegrønne gresset som ser så mykt ut. Jeg blir like fascinert hver vår når den mørke og kalde bakken forvandles til en myk og lys eng. Tenk å kunne gjemme seg i gresset, usynlig for alt og alle!
Situasjonen her jeg bor er stressende, men jeg har på en merkelig måte blitt vandt til det. I mitt bur har jeg plass nok til å nesten strekke meg helt ut på langs, selv om jeg som oftest ligger krøllet sammen i høyre hjørne bort fra åpningen. Hver eneste vår opplever jeg de unge revenes desperate forsøk på å nå bort til gresset. Jeg har sittet her lenge nok til å forstå at dit når vi ikke bort. Men det gjør det ikke mindre vondt å se dem, de unge som bare vil være frie og leke sisten blant trærne. For det vet jeg andre rever gjør, jeg har sett dem utenfor gjerdet som skiller oss. Uforstårlig er det hvordan de har kommet seg ut fra husene sine, jeg skulle ønske jeg visste....
Her bor jeg. Dagene mine er ikke så forskjellige, egentlig er de helt like mesteparten av året. Jeg våkner like før soloppgang, mens det ennå er mørkt. Ligger og tenker en stund før jeg hører bonden komme. Han kommer kjørende på en liten traktor. Maten bli sprøytet ut fra traktoren og opp på buret. Smaken er den samme hver eneste gang. Jeg får i meg litt mat før jeg legger meg tilbake i hjørnet mitt. Etter å ha spist sovner jeg som oftest. Noe av det beste jeg vet - om ikke det aller beste, er å sove. Sakte forsvinner jeg inn i en ukjent og spennende verden hvor jeg er fri til å oppleve alt jeg vil. Der møter jeg også barna mine igjen. Du tror kanskje at en revemor ikke savner ungene sine når de er borte? Savnet mitt er grufullt ekte for meg...
Begynte rett og slett å gråte da jeg leste dette. Ikke første gang jeg gråter over pelsdyrfarmer. For meg er det totalt uforståelig at myndighetene i Norge tillater dette! Det gjør meg ekstremt skeptisk til deres evne til empati. Takk for at du har denne bloggen, og sammen skal vi få stengt HVER ENESTE pelsfarm i dette landet - for vi gir oss aldri!
SvarSlett